Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns forslag om beredskapskurs i videregående skole er godt. Men skal Norge bygge reell beredskapsevne, må kompetansen også nå de voksne — de som hver dag tar beslutningene som avgjør hvor robust dette landet faktisk er.
Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv i august 2026. Vi valgte å utsette publisering på egen hjemmeside i respekt for den nasjonale sørgeperioden ved Hans Majestet Kong Harald Vs bortgang.
DN skriver på lederplass 13. august at det er «bra å begynne med de unge». Vi er helt enige. Og det operative ordet er å begynne. For beredskapskompetanse kan ikke stoppe ved skoleporten.
Norge må innstille seg på en langvarig sikkerhetspolitisk konfrontasjon med et aggressivt og uforutsigbart Russland. Erfaringene fra Ukraina er entydige: Kriger og kriser vinnes ikke av den som har de beste planene, men av den mest utholdende. Utholdenhet handler om volum, lagre og systemer — men først og fremst om mennesker med riktig kompetanse. Og de menneskene står i dag i arbeid.
Beredskapen bygges på arbeidsplassen
Det er på arbeidsplassene beredskapen bygges eller svekkes — hver eneste dag. I norske virksomheter tas det løpende beslutninger om investeringer, verdikjeder, innkjøp, lagerhold, lokalisering og digitale systemer. Hver av disse beslutningene gjør Norge enten mer eller mindre robust. Mange tusen milliarder kroner er i sving i norsk økonomi hvert år. Med kunnskap og bevissthet hos dem som forvalter verdiene, kobles daglig verdiskaping til nasjonal beredskapsevne — uten at det koster stort ekstra.
Uten slik kompetanse forblir totalberedskap noe som angår «noen andre». Og dette er ikke bare samfunnsansvar: I en urolig verden er god beredskap også god forretning — virksomheter med robuste verdikjeder og forberedte ansatte står seg bedre gjennom kriser, enten de skyldes stengte veier, digitale angrep eller noe verre.
I dag bæres mye av beredskapen av «Tordenskiolds soldater»: Sykepleieren er også reservist i Heimevernet, ingeniøren som holder vannforsyningen i gang, er frivillig i beredskapen. I fredstid er dette en styrke. I krise blir det en sårbarhet — ett menneske kan ikke være flere steder samtidig.
En personellfattig organisasjon har liten utholdenhet. Det gjelder også samfunnet som helhet. Svaret er å gjøre beredskapskompetansen bred, ikke smal.
Stortinget har allerede gitt marsjordren
Da den justerte langtidsplanen for forsvarssektoren ble behandlet i juni, ba utenriks- og forsvarskomiteen regjeringen utrede beredskapskurs i sivil regi i to spor: i videregående skole — og som frivillige beredskapskurs for voksne. Komiteen slo samtidig fast at sivil beredskapsopplæring bør være en sentral del av arbeidet med å nå NATO-forpliktelsen om inntil 1,5 prosent av BNP til sivile forsvars- og sikkerhetsrelaterte formål.
Kunnskapsministerens forslag svarer godt på det første sporet. Det andre venter fortsatt på sitt svar.
Vi har allerede infrastrukturen
Og her trenger ikke regjeringen å bygge nytt fra grunnen av. Norge har allerede en nasjonal infrastruktur for fleksibel og desentralisert opplæring av voksne — tett på arbeidslivet, i organisasjonene og i frivilligheten — særlig gjennom studieforbundsordningen under Kunnskapsdepartementet. Kursene kan gjennomføres nær der folk bor og jobber, i hele landet, og dokumenteres med kompetanseattester som har verdi i arbeidslivet. Det er rimeligere, raskere og treffer dem som allerede står i de samfunnskritiske funksjonene.
Kompetanseutvikling er beredskapspolitikk. Kunnskapsministeren har tatt et godt første skritt. Nå bør hun ta det neste, sammen med sin statsrådkollega Sigrun Aasland — og vise at regjeringen forstår tiden vi lever i. Den største utfordringen i fremtidens kriser blir ikke mangel på planer, men mangel på mennesker med riktig kompetanse, på riktig sted, til riktig tid.
Om forfatterne
Kent Gudmundsen er generalsekretær i Kompetanseforbundet.
Arne Bård Dalhaug er generalløytnant (p) og president i Norges Forsvarsforening.
Innlegget er også publisert i Dagens Næringsliv.
